Pati, Patni og en hund

Jeg er Chitra Unnithan, kommunikasjonsprofesjonell, og mannen min Prashant er en eiendomskonsulent. Vi har vært lykkelig gift siden 2009.

Vi møttes i 2005, gjennom en felles venn. Men det var ikke kjærlighet ved første blikk. Først i 2007, etter å ha chattet ofte som gode venner på G-Talk, gjorde Cupid Strike. Det var en Valentinsdagsepisode som satte oss opp for et mer intimt forhold. Alle jentene på kontoret mitt hadde mottatt buketter fra valentiner, noen til og med fra utlandet. Jeg var den eneste hvis skrivebord ikke bar tegn til denne dagens feiring. I en tilfeldig prat fortalte jeg Prashant om min vanskeligheter. En stund senere dukket en bukett opp på kontoret mitt, og gjett hva? Det var for meg! Prashant hadde sendt den. Det prydet stolt pulten min den dagen, og var hele kontoret! Dette fløt meg, og vi begynte å date jevnt etter dette. Prashant introduserte meg for familien veldig tidlig i forholdet vårt, og begge familiene våre var veldig mottakelige.

Å være sammen er imidlertid ganske annerledes enn å være gift. Vårt første ekteskapsår var spesielt utfordrende, i økonomiske og andre vilkår. Begge av oss var nye i kravene og strenghetene i et gift liv. Det var ingen foreldre som bodde hos oss som kan ha lettet oss inn i dette forholdet. Unge og uerfarne som vi var, daglig husholdningsansvar var en oppoverbakke oppgave for oss. Vår økonomiske stilling var også prekær - Prashant hadde nettopp startet sin egen virksomhet, og jeg slet på jobb. Det var tider hvor penger til og med en pakke melk måtte utføres. Begge av oss gjorde imidlertid oppriktig innsats for å tidevann over denne lappen. Prashant ville komme hjem før han gjorde som en ungkar, men det at jeg trengte hjelp til å drive huset, var ennå ikke å kjøre hjem. Vi trengte å gjøre en innsats for å dele alle detaljene i hverandres daglige liv, som ektefeller. Jeg var helt ny på matlaging, og hadde aldri kokt før ekteskapet. Ganske mange ganger ble poteter og Rajma servert steinhard og underkokt. Men Prashant klaget aldri, tok dette i skrittet og ga meg den etterlengtede tid og rom for å komme inn i sporet.

Relatert lesing: Vi gleder oss over de minste tingene: Rakshit Shetty og Rashmika Mandanna

Disse forsøkene, mens de absolutt strakte vår kjærlighet og vilje til maksimum, styrket også forholdet vårt. Vi vant dagen ved å aldri la nag bygge opp og overvelde oss.

Hver liten ting som naget eller plaget en av oss ble kastet ut og løst til gjensidig tilfredshet. Vi ble enige om ved ekteskapstidspunktet, for aldri å legge oss sint på hverandre. Og det engasjementet vi har holdt standhaftig til i dag.

Den tredje pilaren i forholdet vårt er hunden vår, Rocket. Han fullfører oss som familie. Han er vår felles beslutning, og en av våre beste.

Relatert lesing: Er atomfamilien den beste måten å la parforhold trives?

Rocket kom opprinnelig inn som en forløper for et barn, for å trene oss for foreldreskapets ansvar. Men med ham føler familien vår allerede komplett. Tilsvarende er han det kjære barnebarnet for alle foreldrene våre. Både Prashant og jeg er glade for at vi ikke er under tvang til å produsere et barn 'av vårt eget'. Foreldrene våre er mer enn fornøyd med barnet de har i rakett, som er deres første vurdering, og øyets eple. Som foreldre deler vi Rockets anklager likt, akkurat som vi gjør alle andre ting. I løpet av treningsperioden hadde Prashant ingen betenkeligheter med å rydde opp i potte, søl og andre tilfeldige rot. Min kjærlighet til hunder strekker seg utover raketten, til alle andre forvill i nærheten. Prashant har velkommen velkommen til mange omgang i huset vårt, som jeg tar med til sykepleier for litt sykdommer. Hunden finner tilflukt i huset vårt til han er helbredet, og turer til veterinæren er ikke alltid på Rockets beretning. For fremtiden har Prashant lovet meg en enorm tomt, ikke å bygge et hus, men å adoptere mange hunder.

Jeg kan bare ikke si hvor salig vårt gifte liv har vært på grunn av vårt engasjement for å dele forholdet mer som venner enn som ektefeller. Når vi ser tilbake på livet vårt så langt, har vi innsett hvor viktig det er å være nære kompiser, og være helt åpne med hverandre. Fremtiden har mye løfte, og vi ser fremover ivrig etter mange flere år med vennskap og samvær.

(Som fortalt til Bindiya Kothari)